Øyeblikket jeg kom ut av min mors livmor gråt jeg. Nå, etter å ha fullført “Iconophobic” vet jeg hvorfor. Det dype tomrommet var realiteten jeg mistet. Jeg fulgte noen takter i håp om at de ville lede til navlestrengen…

Jeg brukte skrikende gitarer, klassiske instrumenter, elektroniske beat og til og med lydeffekter for å klage, for å lette hjertet mitt, sørge og glede meg gjentatte ganger.

Dette albumet er et konsept album om å frykte en verden av bilder. Jeg vet ikke om det er et psykologisk problem men jeg likte ideen om sykelig fremmedgjøring av bilder, ikoner og generelt realiteten. Iconophobic heftet inneholder et avsnitt i form av en sirkel hvor det står følgende:

“Alas den mannen var fri… Når det ikke fantes bilder.
Alas det bildet ble til et middel… for å endre realiteten.
Alas den realiteten… er i seg selv et bilde av mennesket.”